Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Min historie begynner egentlig før ca 10 år siden. Jeg traff drømmemannen for 14 år siden ,og før han hadde skjebnen gitt meg to flotte barn.
Når jeg og mannen min hadde vært sammen i ca 1 år bestemte vi oss før at vi gjerne ville ha et barn sammen. Og vi gikk igang med oppgaven spente av forventninger. Ingenting skjedde og måneder ble til år men inget barn. Da det gått 2 år gjorde vi en liten utredning som ikke viste noe galt hos noen av oss, og prøvingen fortsatte. Fortsatt hendte ingenting og årene gikk. Ettersom jeg allerede hadde fått 2 barn fikk vi beskjed om at jeg ikke var prioritert til noen hjelp fra det offentlige (noe som i ettertid ikke viste seg å være riktig).
Årene gikk og vi begynte å gi opp og tenkte at vi fikk være glade for de to jeg allerede hadde. Jeg ble jo heller ikke yngre med årene så jeg aksepterte skjebnen. Jeg begynte så å studere og brukte 2 år på å bli hjelpepleier. I mai 04 var jeg ferdig med eksamen og var strålende førnøyd med resultatene. Plutselig kom jeg å tenke på at mensen var forsinket, noe den aldrig hadde vært tidligere (den er som en klokke). Tenkte at det sikkert berodde på eksamens nerver og mye stress men tok en test.Et knallblått kryss lyste mot meg og hele verden svimlet. Det var ikke mulig !! Jeg var gravid!!! Lykke, lykke, lykke!!! Vi skulle få vårt etterlengtede barn sammen.
Jeg var i kjempeform hele tiden ingen kvalme eller spesielle svangerskaps problem. Det gikk 12 uker og vi senkte skuldrene. Så var det dags før ordinært UL. Alt såg fint ut sa jordmoren, men trudde vi var kommet litt kortere på vei en vi trudde så vi skulle komme tilbake etter 2 uker for termin bestemmelse. Vi var glade og førnøyde og alle sa jeg strålte, og det trur jeg virkelig jeg gjorde.
Så var det dags for UL nr 2. Av noen grunn så var det en overlege som skulle utføre dette sammen med jordmor, men det reagerte jeg ikke på da. Her er det lite fostervann sa legen, og jeg kjente jeg begynte å bli litt urolig. Hva betyr det sa jeg. Det kan bero på en masse ting sa han. Hvis jeg lekket fostervann var det ikke så farlig, men hvis det var fordi fostret selvt ikke produserte nok væske kunne det bero på at babyn ikke hadde nyrer eller urinblære. jeg ble livredd. Det ble fort konstatert at jeg ikke lekket fostervann og nå var vi fortvilte. Man trudde man såg nyrene men var usikker på hvorvidt man kunne se urinblæren.
Vi ble sendt videre til Nasjonalt senter før fosterdiagnostikk før å undersøke nærmere. Den natten gikk til gråt og bunnløs fortvilelse, til håp om at dem hadde sett feil.
Da vi kom til Ul på sentret ble vårt verste mareritt bekreftet. Vår baby hadde ingen nyrer og alt liv utenom livmoren var umulig.Jeg skrek og så husker jeg egentelig ikke så mye mer en bruddstykker av all informasjon. Det ble tilkalt sosionom og overlegen ga all informasjon vi trengte. Det fantes ikke noe håp, og kanskje jeg skulle tenke på å avbryte svangerskapet. Babyen vil ikke kunne leve etter at det ble født og den ville ha det vondt med å puste med underutvikklete lunger pga at den ikke hadde hatt nok vann å røre seg i.
For vår elskede baby , og vår skyld valgte vi å avslutte svangerskapet. Vi fikk fare hjem for å komme tilbake 2 dager etterpå for å starte fødselen.De 2 dagene er helt borte fra mitt minne. Den 23/9-04 ble vår sønn født i den 22 uken av svangerskapet. Han var så fullstendig. Så underbart vakker og ferdig, bare så uendelig liten. Han var 24 cm lang og veide 340 gram. Han var død når han kom til oss, noe vi visste på forhånd. Den lille kroppen hans tålte ikke fødselen.
Vårt livs værste reise begynte. Å vandre i sorg er et ensomt og kaldt landskap og ingenting kan erstatte eller mildne den smerten og savnet det etterlater seg å miste et barn.
Vi hadde en nydelig minnessermoni på kapellet på sykehuset, og sykehus presten talte en tale som var det vakreste jeg noen gang har hørt.Det var en fantastisk mann. Vi reiste hjem dagen etter .Hvor vanskelig det var å dra fra sykehuset uten vår baby!! jeg hadde jo født en sønn, men han fikk ikke bli med oss hjem! En uke etterpå hadde vi en verdig og vakker begravelse ved vårt kapell i bygda der vi bor.
Min mann bar selv kisten ut av kirken, et vakkert men også et smertefullt syn. Min datter sang for lillebror ved graven og min sønn hjalp til med å senke kisten. Selv var jeg helt utenom meg selv. Men det var en vakker sermoni.
Vi kommer alltid til å savne vår lille englegutt, men livet går fremover og sorgen mildnes. Den vil aldrig gå helt over og man må lære å leve med tapet. Men i vår familie vil det alltid være et barn for lite!!
Kjære elskede skatt,
Vi savner deg så høyt!!
"Marius fot og hånd avtrykk"
For oss er du ikke annet en bare vakker!
Sov godt lille venn...
Ditt hvilested
we love
you
MARIUS
Enda et bilde fra gravstedet ditt.
Tenk at det eneste vi får gjøre for deg,
lille venn er å pynte gravbedden din
- BOY!
Minnestedet her hjemme!
Til min sønn Marius
Min elskede lille Marius, min skjønne vakre sønn.
Så liten, men enda så stor.
Så stor at du rømmer hele mitt hjerte,
fyller hele mitt sinn og opptar hele min verden.
Hvordan er det mulig? du er jo ikke her.
Du måtte reise i fra oss, allerede før vi rakk å møtes.
Allikevel var du så tilstede da vi fikk deg til oss,
så levende i våre hjerter og i våre drømmer.
Og kjærligheten til deg føddes i disse drømmer,
og fortsatte å vokse også etter at du forlot oss.
En diamant, en stjerne, den vakreste av alle Engler,
ble du en skatt vi fikk fornemme et kort øyeblikk.
Et litet stjerneskudd som lyste så sterkt før Mor og Far,
men som slukket så fort igjen og ble borte.
Du satte spor ingen kan viske ut.
Du merket oss før livet, et liv som vil fattes deg,
som vil smerte og skape tårer, men allikevel
rømme en stolthet før at akkurat DU!
fikk bli vår skatt, vår vakre, store, lille sønn.
Vi vil alltid elske deg, alltid minnes
de drømmer og ønsker vi hadde for deg.
Vi vil pleie og ære ditt minne,
og være stolte av deg og at vi fikk lov til å
bli foreldrene dine, om enn bare et kort øyeblikk.
Nå er vi foreldre til en liten Engel,
og det er vi med både stolthet og smerte.
Vi deler deg med himmelen og hver gang
vinden stryker mitt kinn, hører jeg deg hviske
Mamma vi møtes igjen, og
det er min tru og min trøst.
Så min kjære skatt ,
Mamma og Pappa elsker deg!
_________________
